Rettelse: Sporvongane Barnehage alle får slippe.
Pappaperm i Los Angeles del 3: Disneyland med trillevogn - et rop om hjelp.
Pappaperm i Los Angeles del 2: Helvetes barnesete!
Vaksinér barna dine! av Gunnar Tjomlid
Kvinna bør vere som ei mild sjukesyster
Takk til nettopp deg, kjære kvinne.
To voksne, to barn, tre kofferter, fire bager, et barnesete og en trillevogn: Let the game begin
Johnny Depp: Å bli pappa gav meg et nytt perspektiv
Det er så mange av elementene i denne filmen som får meg til å tenke på jentungen. 
Den er så søt, og jeg må virkelig gi kred til de som har fått så gode resultater av så unge barneskuespillere.
Se filmen her:
Det er så sukkersøtt at jeg må nesten sjekke insulinen. Men jeg smiler likevel hver eneste gang jeg ser den.
-anbefales virkelig for alle
sponset inlegg
Jeg vil gjerne fremme en klage på å runde de 30. Det var ikke så himla spesielt.
Jeg har hørt at det skulle være så ille å bli 30, folk stresser med å bli eldre. Men det er forskjellig i forhold til hvem man snakker med. Det er ikke mulig å gå en hel dag uten at media prøver å pakke på oss en tvungen frykt for å bli gamle. Mens alternativet er vel ikke så mye å rope hurra for?
Jeg har nå fylt 30 og ventet meg egentlig litt mer av en forandring i enten kropp eller sinn, men det er da helt likt som det var i går. Jeg er overbevist om at hele konseptet med aldringshysteriet er laget for å selge kremer og piller til folk som ikke trenger deg.
Slik jeg ser det burde man jo være glad for å bli 1 år eldre, og det er vel kanskje det man faktisk feirer i en bursdagsfeiring. Men er det en ting som skal være helt sikkert, så er det at man forandrer seg ikke over natta likevel.
Så hvis gratulasjonene jeg får egentlig betyr “hei, du overlevde 1 år til, flink!” så er jeg veldig glad for det. Det er jo ingen garanti for å leve evig.
946.802.800..er antall sekunder jeg er gammel.. og bare 49.970.600 har jeg vært en pappa.
Likevel kjennes det som om det er det jeg er mest av alt.
Når jeg kjørte hjem fra jobb i dag så jeg ei jente på kanskje 7 eller 8 år som hadde blitt påkjørt.
Det gikk bra med henne, men hun grein masse og det kom sykebil ol.
Jeg visste ikke at jeg var “sånn” men når jeg henta jentungen hos svigers, var det veldig godt å klemme ho hardt!
Ville bare dele det.
Jeg har blitt gjort oppmerksom på at i Sporvongane Barnehage er det ikke bare mennene som slipper å skifte bleier, men alle som ikke vil.
Fint for likestillingen, men helt bak mål syntes jeg.
For det første, søker du jobb i barnehage er det en del av jobben. De som liker og vil skifte bleier på små barn og syns det er kjekt bør gjerne heller være de som ikke får lov..
Hvis jeg på et jobbintervju på REMA 1000 sier: “jeg kan godt sitte i kassen, men jeg vil ikke slå inn grønnsaker, for det er dødsekkelt” så kommer jeg ikke til å få den jobben. Og bra er det. Og når pedagogisk leder i Sporvongane Barnehage blir sitert på “ Hos oss er det damene som skifter bleier. Jeg vet det er gammeldags og politisk ukorrekt, men menn må få være menn.” Og samtidig sier at hun er for likestilling må jeg få le litt. Du må faktisk velge mellom de to..
Jeg hadde lyst til å søke jobb i Sporvongane Barnehage og “som mann” forvente at jeg tjente mer enn damene, samt at jeg slapp å gjøre alle “dame-oppgavene” som oppfølging av barn, vask, matlaging og trøsting.
Menn må jo få være menn..
For meg blir det litt som om jeg hadde sagt: “Jeg er selvfølgelig for dette med likestilling, men det at damer skal ha lik lønn for likt arbeid, DET er jeg imot.
Jeg merker at jeg blir så deprimert og mister motivasjonen av disse gufsene fra fortiden. Ikke nødvendigvis fordi at de finnes, men på grunn av at jeg blir påminnet om at jeg på mange måter er mer ensom i min tilværelse som en mann av 2012.
Det som er tristest er kommentarene. Her er et lite utvalg:
Lars Nielsen
Selvfølgelig trenger vi “slike menn” i barnehagene. Det vi ikke trenger er menn som er kamuflert som kvinner, våre barn fortjener bedre.
ill. foto www.sxc.hu
Norge er i disse dager i godt igang med å gjennomføre omlag 450 av dem med viten og viljen. Vi snakker her altså om de mye omtalte asylbarna. Dette er barn som enten har kommet til landet som svært unge eller til og med blitt født her. Disse har bodd hele eller brorpaten av livet sitt i landet og kjenner overhodet ikke det landet «de kommer fra». Ikke kan de språket, ikke har de venner, og heller ikke noe familie utover mor og/eller far.
Etter mange års saksbehandling har mor og/eller far fått avslag på søknaden sin om opphold i Norge. Det kan være mange grunner til det. Det kan være at de rett og slett ikke trenger beskyttelse fra trusler i hjemlandet, at de har gitt feilaktige opplysninger eller at de rett og slett har kriminell bakgrunn. Når siste utsettelse og ankemulighet er prøvd uten hell skal de sendes ut dit de kom fra. Read more
Jeg har båret opp bord og stoler til kontoret mitt nå, så nå er det fullt te-selskap rett bak meg.
Visse ting må man jo bare når man først er i LA. Som legge turen til Disneyland – med to små barn i trillevogn. Ikke verdens beste idé i utgangspunktet. Enda verre er å gjøre det under spring break. Folk har nemlig fri, og da reiser de i samme retning.Vi kom oss av gårde rett før Edda tar sin formiddagslur, slik at bråkebøtta som har bestemt seg for å hate bilkjøring sov store deler av veien. Taktisk, da det å kjøre på en seksfelts freeway retning Anaheim er noe helt annet enn å sulle opp riksvei 4 mot Harestua. Etter en time i bil og to-tre hasardiøse avkjøringer fant vi endelig frem, og ble henvist til parkering en km. fra inngangen. Der sto busser klarer til å kjøre/måke oss inn i Disneyland, etter å ha betalt ca 1400 kr for to voksne og en treåring var vi der. Edda gikk gratis. Uten at vi følte at vi sparte noe på det.
Da vi kom innenfor portene ble vi ønsket velkommen til stedet hvor drømmer blir virkelighet over høyttaleranlegget. At vi var på vei inn i klodens mest overprisede trillevognhelvete av et køsystem sa de ingenting om. Vi fikk surret oss gjennom Mickeys Toontown, Disneytoget, Snipp og Snapp-huset, Ole Brumms ikke så rent lite psykedeliske stoner-drømmetunnell, jungelcruise, Nemos ubåt, pizza i tomorrowland og meksikansk trashmat til middag. Star Wars-tour ble det ikke noe av, fordi Jeppe trakk seg på vei inn. Det ble for skummelt. Helt greit, det sparte oss for 40 minutter ytterligere venting i kø. Han fikk en mikke mus-hatt i stedet. Man kan ikke dra til Disneyland uten å kjøpe en. Og når det er sagt, prisnivået i parken er ekstremt.
For oss nordmenn er det for normalt å regne, men med tanke på at den gjengse amerikanske familie kanskje legger igjen 700-800 dollar på en dag bare på inngang, mat og div. er det blodpriser på det meste. Det er folk, folk, folk, vogner, folk, mat, folk og vogner overalt. Med unntak av étt sted – geitefarmen i Critter County. Adskilt fra resten av parken, rolig og fint – og ungene kan gå inn og klappe dyrene i rolige omgivelser.
Etter sju timer slalomkjøring med trillevogn og parade var det nok, og vi trakk tilbake mot utgangen. Der spilte The Famous Disneyland Orchestra opp, gitt. Mellom låtene hyllet de flagget, nasjonen, folket, konstitusjonen, troppene i Irak, Afghanistan, de falne under andre verdenskrig, første verdenskrig, borgerkrigen, ofrene fra 9/11, deres pårørende, mor, far, Gud og tante Bethel og Mikke Mus mellom låtene. Og folk jublet og klappet. Komisk og smertefullt på én gang. Når ekstrempatriotisme av denne sorten blir utagert inne i Disneyland er det vanskelig å ikke finne det relativt smakløst og kleint. Da vi forlot parken ønsket høytaleranlegget oss velkommen tilbake til landet where dreams come true – eller som vi sa; The place where you står i kø hele dagen og legger igjen masse med penger og lar det bli en stund til neste gang. Vi så forresten aldri Donald Duck, men fikk sett snurten av Tigergutt. Men vi syntes vi hadde hatt det ganske gøy, tross alt. For vi fant igjen bilen vår også. Takk for oss.
Vi var ute på tur på lørdag, Jentungen gikk helt selv, og var veldig stolt av hvor flink hun var til det!
Du kan feire ditt helt egne mirakel! – se filmen under
Du har kun en sjanse til å gjøre et førsteintrykk..
